ALEX, eller Alexandra Naumik Sandøy, var født av polske foreldre i Vilnius, Litauen.

De seks første årene av hennes liv tilbragte hun i Sibir, hvor hennes familie var tvangs deportert  under Stalins kommunist regime.  Etter at familien  ble satt fri og sendt til Polen, begynte Alex å assimilere seg i helt nye omgivelser. Deltakelse på  mangfoldige talent konkurranser førte videre til den nasjonale  finalen , hvor Alex vant.
Seieren førte til hennes møte med  Wladyslaw Szpilman   (”The Pianist”, tidl. musikk ansvarlig for Polsk radio) og hennes første studio innspilling,  utgitt på albumet ”Listy Spiewajace” (tekst av Agnieszka Osiecka, musikk av Adam Slawinski).

Under  gymnas tiden fortsatte Alex å samarbeide og innspille nytt materiale for Polsk Radio i Warszawa.
Etter avsluttet eksamen i Juni 1967  ble Alex   invitert  til å opptre på  den berømte Opole Festivalen samme måned. Her  debuterte Alex på direkten på TV med fult symfoniorkester, sammen med toppsjiktet av profesjonelle artister.  Et album ("Songfestival Opole" - 1967)  ble også utgitt fra denne konserten.

Med intensjon å bli  lærer i kunst, begynte Alex på Pedagog instituttet i Lodz, Polen.
Her møtte hun sin fremtidige ektemann, filmregissør Haakon Sandøy , som studerte ved   film akademiet der.  Mens Alex studerte, opptrådde og innspilte hun med bandet "Cykady" -live og på TV. Og  sang  ved det satiriske  student teateret "Pstrang"  mens hun fortsatte å vinne  priser som  "Beste vokalist" som representant for sitt student distrikt.
Juliusz Loranc, som  var i ferd med  å starte supergruppen "Qorum"  inviterte Alex til gruppen og innspilte   gruppen  til en TV serie. Alex planer med gruppen  falt imidlertid sammen. Med den  kommende fødsel av hennes datter Naomi  avgjorde hennes nyblivne ektemann  å forlate Polen til fordel for hans hjemby Stavanger, Norge.

Da familien flyttet til Oslo ifbm. hennes manns manuskriparbeid  til  debut filmen "Brannen", Hvor Alex også var ansvarlig for design og promotion materiale, var økonomien trang og arbeidstillatelse selv for en edukert person umulig.
Alex begynte derfor på fabrikk med fysisk hardt arbeid og kveldsskift.  Samtidig blomstret Club 7 miljøet, og hun ble raskt endel av dette miljøet. Her fant Alex inspirasjon og samarbeid innen mange kunst genre.
Selve artistnavnet ALEX ble skapt her av Jens Bjørneboe , og dedikert på hans bok "Kruttønnen" -"Til lille Alex fra gamle Jens".
Med medlemmer fra Aunt Mary, Moose Loose og Georg Keller Band var Alex' musikalske konsept, basert på Amerikansk funk og rock, det første i sitt slag i Norge. Bandet bestod av Bjørn Christiansen, Brynjulf Blix, Per Ivar Johansen og Svein Gundersen.
I 1976 signerte Alex  en avtale som solo artist med Polygram Records, Norge, og utga hennes selv titulerte, Engelsk språklige album "ALEX" i mars 1977. Samme  år signerte hun, som Norsk statsborger,  en Internasjonal kontrakt med Polygram International. (Nå Universal).
Alex turnerte  samtidig land og strand rundt for å promotere musikken. Hennes første større konsert  med Cornelis Wreeswijk, den første  vise & rocke konsert som innviet Oslo Konserthus skulle senere avsløre et politisk plott , da en journalist fant AKP(ml) under ledelse av  den Polske (daværende kommunist) Ambassade  stod bak episoden.

Alex ble gitt  sitt Internasjonale gjennombrudd med sin egen TV Spesial på den berømte tyske showet "Musikladen"  --en ære som tidligere var gitt størrelser som Ramones, Roxy Music og  Van Morrison. Dette  året ble ALEX , som den første Skandinaviske artist, kåret som én av de 10 beste "Live Bands" av Bravo Magazine, Tyskland. 
På det skandinaviske markedet resulterte dette i live TV opptredener på bl.a. Skansen, Liseberg,  Christian Radich samt turnering mellom Sverige og gamlelandet. Hennes konsert på Kalvøya festivalen,  ble bl.a. en kjempe suksess. 

Alex ble den første kvinnelige artist i Norge som tok full kontroll over både sin musikk, image og  media bilde. I en tidsperiode hvor styring fra kvinnesiden ikke var vanlig.
Raskt en legitim stjerne og trendsetter innen musikk og mote, ble Alex sitt  hår   ("Alex-hår" på folkemunne) og kles stil snart imitert vidstrakt.

Polygram International krevde umiddelbart et nytt album innspilt umiddelbart.  I løpet av sommeren ble  "Handle With Care" skapt.  I September 1977 hadde dermed Alex 2 album på hånden samme år, "ALEX" og "Handle With Care".  Begge album viste hennes unike 4 1/2 oktavers stemme, og mottok både vidstrakt kritiker ros og publikum respons Albumene herjet  listene ( solgte til sølv og gull)  og mottok begge Spellemannspris for beste pop-rock album. 

TV show i Europa fulgte i 1978 , bl.a. ""POP-Rock"og "PlateKitchen"  i Tyskland.
I 1978 utga Randi Bratteli boka "Veien De Gikk" om viljesterke og bemerkelsesverdige kvinner av forskjellige bakgrunn og nasjonalitet. Her ble Alex'  barndom i Sibir  beskrevet for første gang i bokform.

I 1979 dro Alex til London for å spille inn henne tredje album, "Hello I Love You" (etter Jim Morrisons klassiker) ,  som   også ble godt mottatt, med 5 stjerners anmeldelser.

Etter fortsatte opptredener og turnering spillte  Alex inn en  TV spesial for NRK,  vist i de nordiske land. 
Mens hun turnerte i Midt-Østen døde hennes far.  Hennes fjerde album, "Daddy's Child" (1980)  var titulert i hans minne, og innspillingen fikk 5-stjernes omtaler i de store riksavisene mottok sølvplate.

Sommeren 1980 reiste ALEX til Asia, Filippinene og Sør Korea, bl.a. for å representere Norge på Seoul Music Festival.  På Sen-høsten skulle hun så returnere og  det Japanske markedet testes.

Noen uker etterpå, fortsatt med blåmerker og traumatisert, stod Alex og hennes nye band, inkludert ,Marius Müller   , Rolf Graf og Geir Langslett  på Chateu Neufs scene for å støtte den første landsomfattende TV innsamling for kreftforskning. Alex, som initiativtaker til konserten sammen med magasinet
Se & Hør, leverte selv sjekken  med  Erik Bye til Landsforeningen mot kreft. Den totale innsamlingen på 84 millioner kr. satte kreftsaken ettertrykkelig på dagsorden.

Alex ble kåret til "Årets Kvinnelige Artist" av ungdoms magasinet "Det Nye" i 1980 og mottok i 1981 prisen som"Beste Kvinnelige Vokalist"  i den Europeiske "NordRing"  konkurransen i Helsinki, Finland.
Seieren ble feiret på direkten ved hennes opptreden på Momarkedet denne sensommeren.
Ved årets utløp var Alex dypt engasjert i kampen for Solidaritet i Polen og var med å sette igang støtte konserter og tog landet rundt;  fra Nasjonalteaterets scene, med Per Aabel til Samfunnet i Trondheim og  Arve Tellefsen. Alle stillte opp for saken.

Som første norske talskvinne for bl.a. Helen Curtis Shampos, Storebrand forsikring  og BASF media produkter, ble ALEXs navn, ansikt og senere varemerke klistret opp på  Billboard plakater overalt.
Denne nye innfallsvinkelen og senere trend som Alex først eksemplifiserte,  vakte også kritikk fra en artist bransje i sin kommersielle ungdomtid.

I 1982 produserte Sentralfilm i samarbeid med BBC og den skandinaviske TV union, en fjernsyns serie kalt  "Songwriters To The Stars".
Denne serien presenterte  David Foster, (senere Warner Brothers CEO og) Grammy og Oscar vinnende produsent og komponist  av bl.a.  Earth, Wind and Fire, Whitney Houston, og Celine Dion.
Foster valgte  Alex og Bjørn Skifs til å samarbeide med. Programmet om Foster ble holdt som det beste i serien, og ble senere også utgitt i Norden, Be-Ne-Lux og Japan på CD.

Alex  skilte lag fra sin daværende  ektemann i 1982,  og kontinuerte å opptre og turnere  i inn- og utland. Hun startet så arbeidet på sitt neste album "Always" i samarbeid med polsk-svenske Wlodek Gulgowski  og Eirik "The Norwegian" Wangberg.   Albumet ble utgitt i 1983 på CBS Records (Sony Music) og nominert for 2 Spellemannspriser, og tok hjem 1 for beste produksjon. Singlen "I Love Warszawa" ble en stor hit, og på vinteren laget (engelske) BBC et program innslag om Alex, filmet i Vigelandsparken.
Alex urfremførte albumet live  på Oslo konserthus og  påfølgende høst turné med det nye "Always" bandet (med bl.a. Nils Petter Molvær, Bendik, Ole Edvard Antonsen & Wlodek Gulgowski)
Bandet inkluderte også hennes fremtidige partner, Atle Bakken. Alex signerte deretter en eksklusiv samarbeidsavtale med Ford Motor.

Melodi Grand Prix var også et forum som Alex fant interessant. Hennes 4 deltakelser  mellom 1980 og 1986 vitnet om dette.
 
Videre Samarbeid høsten 1984 med Gulgowski og ABBA tekniker Michael B. Tretow resulterte i singelen "Stop All The Trains" inkl. "Don't break down my heart",  Som kom ble utgitt i øst Europa. ,Materialet ble debutert ved et VM-show på TV i Seefeld, Øsrerrike i 1985.

I 1985 startet Alex samarbeidet på albumet "Overload" med  Sex Pistols  komponist/bassist Glen Matlock.  Samarbeidet resulterte i mer enn et 10-talls nye innspillinger. Fullføringen og utgivelsen av albumet, under  samarbeid med CBS Records )senere Sony Music) , ble satt på hold  etter at Matlock gikk inn i en periode med personlige problemer.

Mens turnering forekom på en kontinuerlig basis opp gjennom 80-åra ble Alex mer involvert i produksjon, både på sine egne innspillinger så vel som av andre artister.
Som alltid var Alex opptatt av de mange nye stilretninger som kom og var tidlig ute med å plukke dem opp. Men også variasjon innenfor lydbildet.

Alex ble opptatt av DJ kulturen, rap & hip hop, og en helt ny måte å skape musikk på. I 1990 opptrådde hun  på DMC World  Championship i en tid hvor  norske bransjefolk mente at dette var en trend som ikke hadde noen grobunn i Norge og som fort kom til å passere.

Etter flere forsøk fra publikum å overtale henne å utgi  et nytt album, så dvelte Alex, og istedet forflyttet seg nærmere sine musikalske røtter i USA,  begynte å utvikle materiale av Police-gitarist og låtskriver Andy Summers. Dette førte til offisielt produsent ansvar på den egne  utgivelsen "Almost" (Ventura Records 1991) fra et samarbeid i California. 
Og  albumet "Living In Color"   (MTG 1993)  som var et samarbeid med Gospel legenden Andrae Crouch som også medvirket på vokal siden. Materialet ble presentert live i en opptreden på TV Norge.

ALEX' navn og varemerke kom under media oppmerksomhet  da  ulovlig bruk av  logoen  forekom fra 1992.  Situasjonen kom ut av kontroll etter at  NRKs medarbeidere gikk over streken i 1996, og  NRK ble selv  , etter  domsavsigelse fra  kringkastigsrådets faglige utvalg,  dømt til å betale erstatning og trykke beklagelse.

Etter å ha hatt privilegiet å arbeide med så mange talentfulle og suksessfulle  artister, dannet Alex selskapet "ALEX Music" sammen med Atle Bakken  for å fortsette å kreere, utforske og utdype farvann innenfor mediumet hun hadde utmerket seg i og elsket å kunne berike.  Bakken, en talentfulle komponist og musiker (bl.a. annerkjent i Hollywood Reporters 2006 "Who's Who in Hollywood" Film & TV utgave) har samarbeidet med størrelser som   Stevie Wonder, Snoop Dog, Sting, Diana Ross, Maurice White, Billy Preston, men også norske talenter som Terje Rypdal, Jon Eberson Group og Bjørn Eidsvåg.

Alex produserte og komponerte bl.a. en rekke prosjekter for markedet i Asia.  Et av prosjektene,  produsert av Alex i samarbeid med EMI/Toshiba og "Dancemania"ble utgitt i Japan og solgte over 1 million album. Også inkludert i prosjektet var Alex egen datter Naomi, med samarbeid om tekst og musikk.    
Da NRK TV i 2004 produserte serien "Norsk Rocks Historie" ble ALEX utelatt. Etter en reaksjon fra Atle Bakken på nettstedet Ballade  ble tidenes største rocke debatt satt igang i media og på nettet. Flere andre artister, journalister og kulturpersonligheter deltok.

Alex var derimot husket resten av Europa og Storbritannia, hvor DJ's   gjenoppdaget Alex.
Etter  mer en 20 innspillinger under eget navn, og forskjellige soundtracks og kompilasjoner,  arbeider nå Alex på et helt nytt  album.
Med stilarter fra funk, dance og techno, vil hel ny generasjon av lyttere oppleve Alex.